fredag 30. oktober 2009

Da ble det litt liv her igjen

Har endelig fått sydd noe, men plagdes veldig med å få den sånn høvelig som jeg ville, og er ikke helt fornøyd med skulderpartiet.
Får se om jeg mekker videre på mønsteret for å få det sånn som jeg vil ha det.

Sliter så med bildene att det er rett irriterende, om det er kamera eller noe med bloggen er ikke godt å si, men ser jo att andre får så klare og fine bilder i bliggene sine, men hos meg blir alle bildene uklare ?

Tips mottas med takk.
Kanskje jeg skal skifte hele bloggen eller noe ?

Mønster : Eget
Fleece : S&S
Ribb : Jotex








fredag 16. oktober 2009

Spor i sanden

Dette diktet fikk jeg for noen år siden innrammet av min svigersøster.
Det er ett av de flotteste diktene jeg vet om, og når livet har buttet i mot har det dukket opp i tankene.
Kanskje som en hjelp i tunge stunder, når livet er ille og man så innderlig ønsker å tro att det alltid vil være noen som går på siden av oss og løfter oss opp.

FOTSPORENE


En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett parfotspor.
Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.
Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst - og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.

søndag 11. oktober 2009

Så ufattelig tungt livet kan være

Det har vert stille her lenge nå.
Grunnen er att vi skulle ha en ny baby etter den vi mistet i januar.
Desverre skulle det ikke gå slik denne gangen heller, så i dag fikk vi en liten engle jente.
Så nå har englebror en søster sammen med seg.

Tenkte hun også måtte få en plass i bloggen som mine andre barn, og ett dikt på veien.


Only the best

A heart of gold stopped beating,
Two shining eyes at rest
God broke our hearts to prove
He only takes the best.

God knows you had to leave us
But you did not go alone
For part of us went with you,
The day he took you home

To some you are forgotten
To others just part of the past
But to us who loved and lost you
The memory will always last.

Kanskje tar det tid før jeg er tilbake å blogger, kanskje er jeg tilbake som en rakett.
Det er bare morgendagen som vet hvilken vei livet tar sine vendinger.