mandag 19. januar 2009

Å leve i en boble

Bloggen min har stått lenge stille, og aner ikke hvor lang tid det tar før det blir liv her igjen.
Hadde aldrig trodd da jeg la inn fødsel tickeren min her i bloggen på onsdag den 14 januar att vi skulle miste vår lille bonus gutt samme kvelden.
Vi hadde så mange planer og brukte lang tid på å bestemme oss for nr. 4
Var så glad og spent da testen var positiv i begynnelsen av oktober. Det klaffet perfekt med alle planer vi hadde.
Hadde blødninger stort sett hele tiden, og ellers så svingte formen noe voldsomt.
Var på 3 ultralyder, og på den iste så alt så bra ut, morkaken hadde flyttet seg, og alt lå til rette for att blødningene skulle stoppe. bare 1 liten uke etterpå gikk vannet, og lille bonus døde nok med en gang i uke 17+3
Vi var så sikre på att det var en liten gutt noe som viste seg å stemme.
Trodde aldrig vi skulle havne i denne situasjonen, men ser jo i ettertid att dette svangerskapet var ikke som de 3 andre, og følelsen av att noe ikke stemte ga seg gjeldende i att jeg torde ikke lage noe til den lille, og ikke torde de store planleggelsenen.
Sorgen og savnet er for øyeblikket nesten ikke til å bære, men vet att det MÅ komme bedre dager der vi igjen ser videre og planlegger nye ting.
Vi har tross alt Duttemann og Tullemor som trenger oss, og som også ble kastet inn i dette ukjente som å miste en lillebror.
Skal prøve å få tatt opp litt sying igjen nå når ungene skal i Barnehagen igjen på onsdag.
Kjenner jeg må gjøre noe, og ikke bare sitte her. Så forhåpentligvis er jeg igang igjen om ikke så lenge.

9 kommentarer:

kaoz sa...

Så trist!!

pga av innlegget ditt på sykroken fant jeg bloggen din. Håper du snart orker å tenke på å begynne å sy igjen - du lager ivertfall mye fint:) Legger deg på listen min jeg;)

klem

Lillian Risholm sa...

Utrolig trist å lese dette. gode ønsker til deg og familien din! Klem!

Heilt spesiell sa...

Dette var ufattelig trist.Ord blir fattige,men jeg vil nå bare si at jeg tenker på deg.Stor bamseklem!

Shamu sa...

Dette var utrolig trist lesing vennen.
Gode tanker til deg og familien din.

Klem

MadeByElise sa...

Så trist =(
Ord blir virkelig fattige. Jeg kan kun sende deg og din familie noen gode tanker... Ta vare på hverandre!

Klem

OTiiBE sa...

Det var trist å lese! Klem til deg og familien din!

Marita sa...

Å nei... Så uendelig trist. Ta vare på hverandre i sorgen. Kondolerer.

Gurimalla! sa...

Det var trist. Tenker på dere. Klem.

LilleLeo sa...

Det var fryktelig trist å høre. Dette er noe en aldri i sine villeste drømmer tror vil skje med en selv, uansett om man har en god eller dårlig følelse på svangerskapet. Det slår en i fjeset som et balltre og det tar fryktelig lang tid å få hodet på plass igjen, om det noen gang gjør det. Sorgen kommer i voldsomme bølgedaler. I perioder tror man at man har blitt "normal", fordi det gjerne går ukesvis mellom hver knekk, men så kommer sorgen og slår en i bakken igjen. Det vil være slik lenge, etter to år, så går det lenger tid mellom hver gang jeg har det slik, men sorgen er fremdeles like sterk og overveldende. Ta vare på hverandre, snakk, snakk, snakk, klem og gråt. Det er det vi har erfart som kan lette litt på den verste tåken.

Og hiv deg i stolen igjen med en gang og sy, om det er det du ønsker. Om det er det som gjør at hverdagen din blir lettere og ikke fullt så tung, så sy til krampa tar deg. Det hjalp mye for meg å ha noe annet å fokusere energien min på. Om du ønsker å prate, så vet du hvor du finner meg. Stor klem fra LilleLeo.