fredag 16. oktober 2009

Spor i sanden

Dette diktet fikk jeg for noen år siden innrammet av min svigersøster.
Det er ett av de flotteste diktene jeg vet om, og når livet har buttet i mot har det dukket opp i tankene.
Kanskje som en hjelp i tunge stunder, når livet er ille og man så innderlig ønsker å tro att det alltid vil være noen som går på siden av oss og løfter oss opp.

FOTSPORENE


En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett parfotspor.
Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.
Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst - og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.

3 kommentarer:

Gurimalla! sa...

For et flott dikt. Må tørke en tåre her jeg sitter.
Tenkter på dere.

Kaoz sa...

Det er så fint, får alttid frysninger når jeg leser det. Tenker på dere.

Heilt spesiell sa...

Det er nydelig.Tenker på dere og håper alt går bra med dere.
Klem